By Holger Melms
Share Alike

Except where otherwise noted, content on this site is licensed under a Creative Commons  License.

Mein Standard-Browser, mit dem ich auch meine Seiten teste.
Ohne hier nachzuschlagen ist wie Essen ohne Messer und Gabel (und ohne Löffel)
Nordkapp von Osten gesehen, dahinter Knivskjellodden, der nördlichste Punkt
1993
1994
1997
2002
2003
2004
2005
2006
2007
 

Südlich Bergen

 

...
 

 

*** Noch nicht vollständig. (4. Sept.) ***

 

 

Plan: Mal sehn, ob der liebenswerte alte Mann mit seinem Kaninchen auf seiner  Insel (Stolmen) noch lebt. Nach Möglichkeit (Wetter) die langweiligen Strecken durch die inneren Fahrwasser vermeiden.

IST: Kopparvik zum Übernachten. Kvalvåg auf Stolmen; der “alte Mann” lebt noch. Entscheidung dann doch für den Stokksund auf Grund der Windstärke.
 

Mosterhamn liegt an der SE-Ecke von Bömla am unteren Bildrand: dort wo der Stokksund (zwischen Bömla und Stord) auf den Hardangerfjord trifft.

Kopparvik

 

Abgesehen von seiner möglicherweise interessanten Kirche ist an dem Ort nix mehr dran. Alle Geschäfte, die Bankfiliale, alles weg. Meine Hoffnung, dass es in der Nähe von Bergen und mit der direkten Straßenverbindung dorthin dies alles noch gäbe und vielleicht sogar ein - am Samstag Abend geöffnetes - kleines Café dazu, nix dergleichen.

Dafür kann der Hafen dafür stehen, dass es wohl immer und überall* möglich ist, ungeplant und unvermutet auf hilfsbereite Bootsleute zu treffen.

### an sich Scjhimmstegm Mann bietet mir ###

* Ich will damit meine schlechten Erfahrungen mit den Sörländern/Osloer n etwas relativieren!

 

 

 

 

 

 

Kvalvåg

Die Insel, auf der Kvalvaag liegt, heißt Stolmen. 2002 hatte ich dort einen alten Mann mit einem Kaninchen getroffen, der fließend Deutsch sprach und sich lebhaft an seine Fahrten nach Cuxhaven erinnerte. Seine ganze Art zu sprechen und zu denken machte ihn mir ungemein sympathisch.

Den “alten Mann” treffe ich zwar nicht, aber einen Segler aus Bergen, der ihn gut kennt. Außerdem finde ich eine Reihe informativer Aushänge an verschiedenen Gebäuden und einen interessanten Hinweis im Internet.

ANDRE OPPLYSNINGER:
Kvalvåg er et gammel handelssted. Bygget opp av utliggere fra Hanseatertiden i Bergen. Stolmen ligger helt uti havgapet og er kjent fra gammel tid (ca år 1000) for handel med fisk, hummer og trelast til land i Europa. Allerede på 1300-tallet var det logi havn (gjestgiveri) på Stolmen. Her var kongsgård og hørte inn under et av de tretten skibsredene i Hordaland. Funn fra steinalder, vikingetiden samt krigsminner fra andre verdenskrig, da okkupasjonsmakten hadde radaranlegg på øya. Mange gode fiskeplasser. Villsau, ørn i tillegg til en rik fauna. Mange "rekve" plasser og stor utmark. (Rekve plasser er viker hvor det driver inn ting fra havet. Her kan man fordrive dagen med "skattejakt".

Stolmen ist seit etwa 2003 über eine Brücke zu erreichen. Allersings nicht vom Festland sondern von der Nachbarinsel Selbjörn.

Viele Kirchen an der norwegischen üste scheinen ###. Diese hier wurde 1891 von dem kreativen Unternehmer Jan Pettersen errichtet.

Die untiefenfreie Einfahrt in den kanalartigen, engen Hafen von Kvalvaag. Wie man lesen kann leitet sich der Name eindeutig von “Wal” ab. Man weiß aber nicht , in welchem genauen Zusammenhang.
 

 

 

Der hintere Teil des Hafens mit einer langen Kaimauer als Gästehafen (30 NOK/Tag!) und netten Biergarten-Tischen.

Das große weiße Gebäude ist die ehemalige Holzhandlung, zu der auf einem Aushang berichtet wird, dass ...

 

 

 

 

 

 

Das Wohnhaus mit Anbauten. Der Vordere, neuere Anbau trägt ein Schild mit der Aufschrift “Sigurd’n” und wurde zum Ende der 1960er Jahre gebaut. Es ist das in den Texten erwähnte “Club-Café”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Kvalvåg seilsenter, som er en underorganisasjon av Bergen Seilforening, fikk privatboligen av den siste handelsmannens familie i gave. Huset blir i hovedsak brukt av seilere. Det er tilgjengelig når det ikke er leiet ut, eller det er arrangement i privat regi. Det kommer hvert år seilere, også fra andre land. Dette er en rolig havn på en "Saga øy" ytterst i havet. På øya finner man også en Nærmat butikk, med kjempegod service (nesten døgnet rundt). I Kvalvåg driver "venner av Kvalvåg" en dugnadskafe og ulike arrangement, for å holde liv i kulturminnene. Hver 1. søndag i august arrangerer vi kystsogedagg.
Ellers har vi: Svømmebasseng på øya, ca 1,3 km fra Kvalvåg. Badestrand. Nordsjøløype. Ca 60 m kai. Selskapslokaler kan leies for større arrangement.

http://www.batmagasinet.no/baatweb/norskegjestehavner.nsf/pages/Kvalv_g

 

 

 

“Brygde” und “Lyse”

Schon mehrmals waren mir die speziellen “Kochtöpfe” der Leberkocherei auf ehemaligen Fischerinseln begegnet. Hier fand ich zum ersten Mal schriftliche Angaben zu dem Ausgangsprodukt “Brygde”, der Technik und den Risiken der Gewinnung von Qualitäts-Lampenöl (“Lyse”).

Den Rest fand ich dann im Internet.

 

 

 

 

 

Photo by Chris Gotschalk. Use as a public domain image allowed with his complete permission. Aus der WIKIPEDIA.

Das ist ein “Brygde”, zu deutsch Riesenhai. Interessant sind zum Verständnis hier nur zwei Dinge: dieser Hai ist kein Raubfisch sondern ernährt sich von Plankton und schwimmt in Gruppen langsam an der Oberfläche in Küstennähe. Seine Länge: bis zu 10 Metern. Seine Leber macht bis zu 25 % seines Körpergewichts aus.

(Alles andere findet sich in der WIKIPEDIA. Auch Veraltetes, denn “seit 2006 ist der Fang in norwegischen und internationalen Gewässern für Norweger verboten.”   **)

http://de.wikipedia.org/wiki/Cetorhinus

Abenteuerliche Fangmethode

Es geht hier um die Methode, wie sie von etwa 1770 bis 1850 angewandt wurde, also zu der Zeit, aus der die eisernen Kochtöpfe stammen:

Vier oder sechs Mann suchen in einem 10 Meter langen, hölzernen Ruderboot mit Hilfssegel eine Gruppe Riesenhaie. Mit der Hand harpunieren sie einen aus der Gruppe. Das getroffene Tier taucht ab, ist aber über ein Seil, an dem Glaskugeln als Ruckdämpfer befestigt sind, mit dem Boot verbunden. Ist das Seil vollständig ausgelaufen, wird das Boot mit den Männern stundenlang durch das Wasser geschleppt, bis der Hai vor Erschöpfung aufgibt oder stirbt. Dann wird er zurück an die Oberfläche gezogen und das vermutlich tote Tier längsseits am Boot vertäut und die Leber herausgeschnitten. Den Rest des Kadavers lassen die Männer im Meer versinken.

Es soll vorgekommen sein, dass ein Hai noch um sich schlug, was den sicheren Tod der Männer bedeutete. Aber eine Hai-Leber pro Saison war ein ausreichender wirtschaftlicher Erfolg.

Nach 1850 soll der Fang unrentabel geworden sein, weil die Zahl der Riesenhaie stark zurückgegangen war und vor allem, weil Lampenöl weniger risikoreich aus Erdöl gewonnen werden konnte.

Schriftliche Quellen sollen belegen, dass schon die Wikinger die Riesenhaie gejagt haben.

Und zurück zu Kvalvaag: ein Herr Christie, dessen Ehefrau Besitzerin des Hafens war, soll die geschilderte Fangmethode erfunden haben.

 

Abenteuerliche Kochmethode

Der Rohstoff war also beschafft, jetzt musste nur noch aus der Leber das Lampenöl gewonnen werden. Dazu gab es einen “Lyse”-Brenner, nach dessen Anweisungen die zerstückelte Leber langsam in den Topf gegebn wurde, während gleichzeitig die Stäre des Holzfeuers unter dem Topf der Lebermenge angepasst werden musste.

Zu heiß “gekochte” Leber konnte nicht durch Wasserzugabe abgekühlt werden, da damit das Endprodukt wertlos wurde. Und da das Endprodukt selbt ein hervorragender Brennstoff war, konnte das ganze Topfinhalt in Flammen aufgehen.

Bei richtiger Handhabung konnte am Ende der wertvolle “weiße Tran” abgeschöpft und zu Geld gemacht werden. Aus dem braunen Abfallprodukt wurde eine Antrichfarbe gewonnen.

 

 

Daraus folgt: er lässt sich einfach auch mit der Hand harpunieren und zweitens, es genügt, die Leber aus dem längs der Fangbootes* befestigten toten oder betäubten Tiers herauszuschneiden und den Rest im Meer versinken zu lassen.

*Es geht hier um den Zeitraum von xxx bis ###.

 


 

 

 

Quellen

 

**

http://www.fiskeri.no/Biologi/biologibrugde.htm

Fisket: Brugda har vært fanget på grunn av leveren som kan utgjøre hele 25% av totalvekten. Oljen fra leveren har spesielle smørende og avkjølende egenskaper ved ekstremt høye temperaturer. En periode ble også finnene tatt og eksportert til Japan.

Da brugda formerer seg langsomt, er den følsom for beskatning. I dag er bestanden liten og det norske fisket er gått over i historien. I 2006 kom et forbud mot norsk fangst av brugde i norsk- og internasjonale farvann.

 

http://www.fiskeri.no/Reklame/Brugdehistorie%20side%201.htm

Fangstmetode i eldre tider

Skriftlige kilder kan føre brugdefangst helt tilbake til vikingtiden. I sagaene fortelles det om fangst av sel, hval og store haiarter. Arkeologiske funn av bl.a. fiskespyd, gjør det svært sannsynlig at den store haiarten er identisk med brugda. Det vites lite om brugdefangst frem til midten av 1700-tallet da det ble drevet noe fangsting fra Hordaland til Helgeland. Med åpne farkoster satte de kursen vestover, men det ble også observert og fanget brugde i skjærgården og i fjordene. Ifølge ”Austevollsoga” var det Henrich Cristie som satte i gang brugdefangst på Vestlandet. På samme tid ble det også fanget brugde fra Kristiansund-området. Vi vet blant annet at det fra 1780-årene ble fangstet med base på Smøla. Også fra Nordfjord i Sogn og Fjordane finner vi åpne båter som ble brukt til brugdefangst. Med en lengde på ca. 10 meter hører de til blant de største båtene som ble bygget for å kunne drives frem av årer. Båten kunne drives med 6 par årer og gikk derfor under navnet ”6-keiping”. Selv om fisket var avhengig av godt vær, var det store utfordringer som ventet mannskapet. Med håndharpun som redskap fikk mennene prøvd seg mot noe som var langt større og sterkere enn noen annen fisk lang kysten. Seglføring og trente armer bak årene utgjorde den vesle farkostens manøvreringsevne. Brugda er ikke lettskremt, så det var mulig å komme helt innpå fisken før man stakk harpunspissen inn i brugderyggen. Dette førte til at brugda umiddelbart satte nesa nedover mot dypet. Med kraftfulle bevegelser forsøkte den å rive seg løs. Ingen robåt klarte å hindre brugda sin flukt. Med sterkt tauverk var harpunen festet til brugdebåten. Mannskapet lot lina løpe ut, og hvis brugda ikke klarte å slite seg løs, overtok den manøvreringen av brugdebåten. Til lina var det festet glasskuler for å bremse og dempe brugdas bevegelser. Å ha en 10 meter lang båt på slep førte snart til at kampen avtok i styrke. Det kunne imidlertid gå flere timer før brugda gav opp og fangsten var berget. Det var bare leveren som ble tatt vare på mens resten av fisken ble gitt tilbake til havet.


Denne spektakulære fangsten fikk ikke stor betydning for Norge, men i enkelte kystsamfunn utgjorde fangsten en viktig del av driften i sommerhalvåret. Driftsformen var både tungvint og risikabel samtidig som fangstene gjennom en sesong var små og prisgitt værgudene. Dette fisker fortsatte i større eller mindre grad frem til midten av 1800-tallet.

 

 

 

 

Stokksund

 

Im Norden des Stokksunds liegt ein faszinierendes Inselreich.

 

 

 

 

 

Zum vorherigen Kapitel / Previous chapter 

Nach oben / Top of page (chapter)

weiter zum nächsten Kapitel / Next chapter