By
Holger Melms
Share Alike

Except where otherwise noted, content on this site is licensed under a
Creative
Commons
License
.

Ohne hier nachzuschlagen ist wie Essen ohne Messer und Gabel (und ohne Löffel)
Nordkapp von Osten gesehen, dahinter Knivskjellodden, der nördlichste Punkt
1993
1994
1997
2002
2003
2004
2005
2006
2007
Å,å = Aa,aa  ø=ö

Historien om Fruholm Fyr

 

Die Familien auf Fruholmen

 

[Der Übersetzer erlaubt sich, die Haustiere zur Familie zu rechnen - um in etwa gleich große Web-Seiten zu erhalten. Und die Tiere sowie die Kinder vor den Frauen zu platzieren. So wie es auch der Reihenfolge in Hans Hansens Buch entspricht. Honi soit qui mal y pense.

 

Inhold

 

Husdyrene på Fruholmen (54)
...
Barna på Fruholmen (67)
...
Tre staute fyrkvinner:
Harriet Hertzberg (117)
Anne Petrine Silaadal (121)
Lina Paulsen (124)

 

Nach oben / Top of page (chapter)  

 

Haustiere auf Fruholmen

 


Husdyrene på Fruholmen

 

Auf der alten Leuchtfeuerstation, die von 1866 bis zu ihrer Zerstörung 1944 in Betrieb war, war Haustierhaltung unumgänglich. Man benötigte die Milch der Ziegen sowohl für die Kinder als auch für die Erwachsenen. Ziegen sind gemütliche und liebe Tiere für den, der sich mit ihnen gut stellt. Aber sie lieben es zu stehlen. Sie stellten sich auf die Hinterbeine und stahlen Fisch von den Trockengestellen, um daran zu knabbern.

Es sind kluge Tiere, die genau wissen, was sie tun dürfen und was nicht. Aber sie empfinden offenbar eine gewisse Spannung etwas zu tun, was nicht erlaubt ist. So kann es jedenfalls den Anschein haben. Der erste Leuchtfeuer-Verwalter [ - das muss demnach Enok Johnsen gewesen sein - ] hatte die Bürotür einen Spalt offen stehen gelassen, als zwei der Ziegen hinein liefen und den Umschlag mit seinem Lohn auffraßen. Seitdem vergaß er nie wieder, die Tür ganz zu schließen.

Norweg. Text komplett

54
På den gamle fyrstasjonen som var i drift fra 1866 til den ble sprengt og brent i 1944, var husdyrhold absolutt nödvendig. Man måtte ha geiter for å få melk både til barn og voksne. Geiter er koselige og kjærlige dyr mot dem som steller godt med dem. Men de er fole til å stjele. De stod på to bein og stjal fisk fra hjellen som de gnog på.

De er kloke dyr som godt forstår hva de har lov til eller ikke, Men de föler antagelig en viss spenning ved å gjöre noe de ikke har lov til. Det kan i hvertfall se slik ut. En gang den förste fyr-forvalteren hadde latt kontordören stå litt på glött, hadde to av geitene kommet inn og spist opp konvolutten med lönnen hans i. Han passet nok på å lukke døra siden.

 

Schafe musste man ebenfalls halten. Wolle war zu jener Zeit ein wichtiger Bedarfsartikel. Die meisten täglich benutzten Kleidungsstücke waren aus Wolle. Wolle wurde zu Garn gesponnen, mit dem dann Strümpfe und Fausthandschuhe gestrickt wurden. Nebenbei gab es noch gutes Lammfleisch. Auch wenn Schafe eher zurückhaltende Tiere sind, sind sie doch für eine gute Haltung dankbar. Die Milch von Schafen eignet sich gut als Kaffeesahne.

Was die Schweinehaltung betrifft, gab es wohl nur drei dieser Tiere auf der Insel. Die beiden ersten wurden in den 1880er Jahren angeschafft. Der Verwalter Michelsen kaufte zwei junge Schweine bei Stabel auf Hjelmsöy. Eins davon übernahm der Assistent. Das Schwein des Verwalters hieß “Gullak”, das des Assistenten “Söllak”. [Abgeleitet von Gold und Silber?] Auf der neu errichteten Feuerstation hielt der Hilfsassistent Ruben Tegl 1949 ein Schwein.

 

Sauer måtte man også ha. Ull var en stor nödvendighetsartikkel för. Det meste av klærne som ble brukt var av ull. Ullen ble spunnet til garn og saa ble det strikket strömper og votter. Så ga overskuddet godt lammekjött. Selv om sauer er mer reserverte dyr, så er de også glad for godt stell. Sauemelk er også god son kaffeflöte.

Når det gjelder griser, så kjenner man bare til tre som har vaert på Fruholmen. De to förste var i 188o-årene. Forvalter Michelsen fikk da kjöpt to grisunger av Stabel på Hjelmsøy. Den ene fikk assistenten overta. Forvalterens gris hette "Gullak" og assistentene "Söllak". På den nye fyrstasjonen hadde fyrbetjent Ruben Tegl en gris i 1949.

 

[Mein Favorit unter den “Haustieren”: diese Kuh.]

 

Der erste, der sich eine Kuh auf Fruholmen hielt, war der Verwalter Paulsen. Er schaffte die Kuh Mitte der 1920er Jahre an, da seine Frau Ziegenmilch schlecht vertrug und sie lieber die mühsame Arbeit zur Haltung einer Kuh auf sich nehmen wollte. Und Mühsal bedeute es, ein so großes Tier durch den langen Winter zu bringen. Man benötigte eine Menge Futter, denn man hatte ja auch noch die Schafe zu ernähren. Sie mussten die umgebenden Holme pachten und Heu machen, wo immer Gras wuchs. Das Heu musste auf Gestellen getrocknet werden. Und es musste mit Fischernetzen davor geschützt werden, vom Wind ins Meer geweht zu werden. Anschließend musste das Heu in große Netzsäcke gestopft werden und diese dann zu einem Boot geschleppt werden, mit dem man dann nach Fruholmen ruderte. Hier wurde das Heu dann zum Kai hochgezogen.

Von dort wurden dann die schweren Heuballen auf dem Rücken zum Dachboden des Stalls transportiert. Die Lasten waren manchmal so groß, dass man nur noch Füße sah, die unter den Ballen liefen. Es war eine Schufterei, genügend Futter für die Tiere zusammenzubekommen. In der Winterzeit, d.h. 9 Monate im Jahr, musste man “löyping” kochen und der Kuh als Kraftfutter geben. Das waren Fischköpfe und anderer Fischabfall der [mehrmals?] gekocht wurde. Die Brühe bekam die Kuh dann zu trinken. Solches “löyping” erhielten auch die Ziegen, damit sie reichlich Milch gaben und in guter Form durch den Winter kamen. 

 

Den förste som hadde ku på Fruholmen var fyrvokter Paulsen. Han skaffet seg ku i midten av 192o-årene. Fru Paulsen hadde vanskelig for å godta geitemelk og ville heller ta strevet med en ku. Og strev ble det med et så stort dyr gjennom en lang vinter. Det skulle masse för til. De måtte jo ha noen sauer også. De måtte leie de andre holmene og slå gress over alt hvor det fantes. Höyet måtte hesjes og det måtte festes fiskegarn over hesjene så höyet ikke blåste på havet. Så måtte höyet stappes i Store nettposer og bæres til båten. Deretter roes ut til fruholmen. Her måtte det heises opp på kaia. Så tok man

55
de svære höyballene på ryggen opp til fjösloftet. Börene kunne være så store at man bare så föttene som gikk under böra. Det var et slit å skaffe för nok. I vintertiden, det vil si 9 måneder av året, måtte man koke löyping og gi kua i stedet for kraftfôr. Det var fiskehoder og annet fiskeavfall som ble kokt og kraften fikk kua å drikke. Slik løyping fikk også geitene for at de skulle melke godt og holde seg i god form gjennom vinteren.

 

Als die Kuh zu erkennen gab, dass sie den Besuch eines Ochsen wünschte, gab es neue Probleme. Der Ochse musste aus Ingöy beschafft werden. Es wurde eine gewaltige Schufterei, den widerstrebenden Ochsen in ein Boot zu bekommen. Ebenso aufwendig war es, ihn bei Fruholmen wieder an Land zu bekommen. Als der Ochse endlich bei der Kuh war, war er so herumgeschubst und angebrüllt worden, dass ihn absolut nichts mehr interessierte. Man musste ihm Zeit geben, die Strapazen der schrecklichen Bootsfahrt über das Meer zu vergessen. Solange er zu Besuch war, fraß er mit Genuss das mühselig herbeigeschaffte Futter. So wurde der Herrenbesuch der Kuh kein billiges Vergnügen.

War es schon mühsam, den Ochsen nach Fruholmen zu schaffen, wurde es noch viel schwieriger, ihn wieder an Land [auf Ingöy] zu bringen. Als man ihn endlich wieder im Boot hatte und mit ihm etwa die halbe Strecke bis Finnes gerudert war, fing er an zu toben, riss sich los und sprang ins Wasser. Viel hatte nicht gefehlt, und das Boot wäre gekentert. Es wurde schwierig, den Ochsen mit einem Tau zu sichern, zumal ihn die Strömung in Richtung Meer trieb. Als sie endlich den Ochsen mit einem Seil mit dem Boot verbunden hatten, stand ihnen eine anstrengende Rudertour gegen die Strömung bis zur nördlichen Pfarrersholme bevor. Dort angeommen führten sie den Ochsen über die Holme bis zum Sund zwischen der nördlichen und der südlichen Holme. Hier kam der Ochse wieder an Bord. Der war nach der langen Tour im kalten Meerwasser nun ziemlich abgekämpft und fügsam. So bekamen sie ihn bei Finnes [auf der Insel Ingöy] an Land und konnten ihn bis [zum Ort] Ingöy [auf Ingöy] führen, wo er hergekommen war. Ein voller Tag war mit einer elenden Schufterei draufgegangen.

Später arrangierten sie es so, dass die Kuh im Sommer bei Bekannten in Vikran [im Süden der Insel Ingöy] blieb. Sie ruderten dann jeden zweiten Tag, sofern das Wetter es zuließ, bis dorthin und holten die Milch. Dort wurden dann auch die Treffen zwischen Kuh und Ochse organisiert.

Als Paulsen 1933 Fruholmen verließ, verkaufte er die Kuh an seinen Nachfolger Steiro. Diese Kuh lebte viele Jahre auf Fruholmen.

 

Da kua sa fra at den ville ha besök av okse, meldte nye problemer seg. En okse måtte lånes fra Ingöy. Det ble et veldig strev for å få den gjenstridige oksen ut i båten. Like ille ble det å få den i land på Fruholmen. Da oksen endelig kom til kua, var den blitt så herset med og krenket at den ikke var interessert i noe som helst. Den måtte få tid på seg tål å glemme den forferdelige turen over havet. Mens den var på besök, tok den godt for seg av det surt ervervede föret. Så kuas herrebesök ble ingen billig fornöyelse.

Hadde det vært strevsomt å få oksen til Fruholmen, ble det enda verre å få den på land igjen. Da de endelig hadde fått den i båten og kommet halvveis til Finnes, ble oksen rasende og slet seg og jumpet overbord. Det var nære på at båten hadde veltet. Det ble vanskelig å få gjort fast tau på oksen, og imens förte strömmen dem ut mot havet. Da de endelig fikk gjort oksen fast til båten, ble det en lang og slitsom rotur mot strömmen og inn til nordre Prestholmen. Her leide de oksen over til sundet mellom Prestholmene og fikk oksen ombord i båten igjen. Den var spakere og mer medgjörlig nå etter den lange turen i den kalde sjöen. Endelig fikk de da oksen i båten og til Finnes og kunne leie den over til ingöy hvor den hörte hjemme. Hele dagen var gått i slit og strev. Siden ordnet de det slik at kua var hos kjente på Vikran i sommertiden. Så rodde de til Vikran annenhver dag hvis været var hövelig og hentet melk. Der ble det også ordnet med okse ti] kua.

Da Paulsen sluttet på Fruholmen i 1933, solgte han kua til sin etterfölger fyrvokter Steiro. Denne kua var på Fruholmen i

56
mange år.

 

Hunde und Katzen gab es in den vergangenen hundert Jahren viele. Wie viele weiß man nicht.

Von den Vögeln ist besonders von einem zu berichten, dem Papagei Lorita. Er gehörte zu Hornemans Haushalt. Er war schön, hatte rote Federn auf Brust und Flügeln, einen grünen Rücken und lange grüne Schwanzfedern. Er war sehr geschickt im Reden und liebte Musik und Gesang. Aber Lorita war keine bescheidene Dame. Sie erhob ihre Stimme wann immer es ihr gefiel.

Frau Horneman hatte sie irgendwo in Süd-Ameria gekauft. Als das Schiff “Bergliot”, auf dem Horneman Kapitän war, auf den Bermudas lag, brach an Bord ein Feuer aus. Während die Mannschaft versuchte, zu retten was zu retten war, sprang Lorita in ihrem Käfig, der achtern unter dem Sonnensegel hing, herum und schrie: "Caramba, caramba, Abajo Carrera". Als eine der letzten wurde sie in das Rettungsboot gebracht. Von dort kam sie dann nach Norwegen.

 

Av hunder og katter har det også vert mange l de over loo årene som er gått. Hvor mange vet man ikke.

At fugler ma spesielt en nevnes, nemlig Papegöyen Lorita. Den var en del av Hornemans hustand. Den var pen, hadde röde fjær på brystet og vingene, grönn rygg og lange grönne halefjær. Den var flink til å snakke, og den likte musikk og sang. Men den var ingen beskjeden dame. Den lot sin röst höre både titt og ofte.

Fru Horneman hadde kjöpt den et sted i Sör-Amerika. Da bäten "Bergliot" hvor Horneman var skipper kom til Bermuda, bröt det ut brann ombord. Mens mannskapet prövde å redde det de kunne, for Lorita rundt i buret sitt som hang under solseilet akter og skrek "Caramba, caramba, Abajo Carrera". Som en av de siste ble hun heist ned i redningsbåten. Så bar det til Norge.

 

Nach vielen Reisen und Aufenthalten kam Lorita auf den alten Pfarrhof Steinneset in [der Provinz] Nordland. Hier erregte der schöne Tropenvogel viel Aufmerksamkeit, wenn er im Sommer in seinem Käfig draußen im Garten saß und die Vorbeigehenden ansprach. Aber Lorita sollte noch viel weiter in den Norden kommen. Als seine Herrschaften 1892 nach Fruholmen zogen, nahmen sie sie mit. Hier verbrachte sie trotz des kalten Klimas noch viele angenehme Jahre.

Bis an einem schönen warmen Sommertag [Hornemans Sohn] Jakob sie aus ihrem Käfig nahm, damit sie zwischen den Häusern ein wenig herumfliegen könne. Aber diese Freiheit war für Lorita zu verlockend. Sie glaubte wohl, dass das Land, das sie weit im Süden [von Fruholmen] sah, das warme Tropenland sei, von dem sie gekommen war. Und so machte sie sich auf den Weg in das goldene Reich ihrer Kindheit. Die Kondition der alten Lorita reichte dafür wohl nicht aus. Langsam aber sicher näherte sie sich dem Wasser und mit einem “Platsch” fiel sie in die kalten Wellen. Lorita kämpfte so gut sie konnte, aber die Federn füllten sich schnell mit dem kalten Seewasser und ein Krampf besiegelte dann schnell ihr Leben. Als Jakob sie mit einem Boot erreichte, um sie zu retten, war Lorita schon auf ihrer Reise in die ewigen grünen Tropenwälder.

Alle in der Familie Horneman trauerten um das Familienmitglied, das nun fehlte. Nun gibt es nur noch die niedergeschriebenen Erinnerungen von Gy. in den “Norske Gutter” vom 7. Dezember 1907, die an Loritas Reise auf die nördlichste Leuchtturminsel Europas erinnern.  

 

Etter mange reiser og opphold kom Lorita til den gamle prestegården på Steinneset i Nordland. Her vakte den vakre trope-fuglen betydelig oppmerksomhet når den om sommeren satt i buret sitt ute i hagen og ropte til dem som gikk forbi. Men Lorita skulle enda lenger nordover. Da herskapet 1 1892 flyttet til Fruholmen, ble hun med. Her fikk hun tross det kalde klima, mange gode år.

Men en fin varm sommerdag tok Jacob henne ut av buret for at hun skulle få flakse litt omkring mellom husene. Men denne friheten ble for fristende for Lorita. Landet hun så langt nede i sör, trodde hun kanskje var det varme tropelandet der hun kom fra, og sä la hun i vei mot barndommens gyldne rike. Men kondisen var nok for dårlig hos gamle Lorita. Sakte men sikkert nærmet hun seg havet og med et plask endte hun i de kalde bölger. Lorita kjempet det hun kunne, men fjærene fyltes raskt av det kalde sjövann og krampen gjorde fort slutt på hennes liv. Da Jacob nådde frem med båten for å redde henne, var Lorita alt lagt ut på sin reise til evighetene grönne tropeskoger.

Alle i familien Horneman sörget over sitt gamle familiemedlem som nå var borte. Nå er det bare de skriftlige minner av Gy. i "Norske Gutter" for 7. desember I9o7 som er tilbake om Loritas reise til Fruholmen.
 

 

Nach oben / Top of page (chapter)    

 

Kinder auf Fruholmen

 

Barna på Fruholmen

 

Während der rund 100 Jahre, in denen Familien auf der Leuchtfeuerstation Fruholmen arbeiteten, sind dort viele Kinder aufgewachsen. Es wurde sogar eine ganze Reihe von Kindern auf der Holme geboren. ### 

 

Gjennom de 100 årene det har bodd familier på Fruholmen fyrstasjon, er det mange barn som har hatt sin oppvekst der. Det er også mange barn som er födt på holmen. Hvor mange er ikke godt å si nå. Men en vil anta at det er omkring lå barn. Bare i de förste 12 årene ble det födt 5 barn der. Fyrforvalterens kone fikk 2 sönner og assistentens kone fikk 2 sönner og 1 datter mens de var på Fruholmen.

 

Für diejenigen, die entweder auf Fruholmen geboren wurden oder als kleine Kinder dorthin kamen, ### 

 

For barna som enten er födt der, eller kom dit som små, falt tilværelsen på holmen naturlig og de led ikke noe savn. Men for de barna som kom til Fruholmen i skolepliktig alder, ble holmen som et forvisningsted. Enkelte fikk store vansker med tilpassningen. Det var bedre for de barna som kom fra andre fyrstasjoner. De var vant med en slik avstengt og ensom tilværelse. De fant seg fort tilrette og sökte å gjöre mest mulig ut av det vesle område de hadde til rådighet. Alle barna lærte fort åta seg i vare for det mektige havet som omgav holmen. Kår de både hörte og så at havet med dunder og brak bröt skumfresende inn over holmen, så ga det en fryktinngytende reg-pekt. ilen allikevel hendte det at gutter i den verste slyngelalderen lurte seg til å terge havet, som de kalte det. Når en bölge trakk seg tilbake, gikk gutten etter ned mot havet. Når en ny bölge reiste seg skummende og bröt innover holmen, sprang han for livet for at. bölgen ikke skulle nå ham igjen, Øens stod de mindre barna på trygg avstand med hjerte i halsen og så på. De visste at fikk havet tak i den dum-skallen, var det ingen vei tilbake til livet for ham. Bare en gang på disse 100 årene har et barn blitt tatt av havet. Det var lille Äse på 9 år som forsvant en mörk vinterdag.

 

Die Anzahl der Kinder ...

 

Hvor mange barn som har bodd på Fruholmen i kortere eller lengre tid i disse loo årene, er det ingen som vet med sikkerhet nå. Men en vil anta at det må være mellom 40 og 50 barn. De fleste av disse barna ble sterkt knyttet til holmen og de muligheter den ga

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nach oben / Top of page (chapter)   

 

Drei starke Frauen

 


Tre staute Fyrkvinner

 

Auf kleinen Holmen und [spitzen, meist schwer zugänglichen] Vorsprüngen [der steil ansteigenden norwegischen Berge], möglichst weit draußen im Meer, lagen in früheren Tagen die Leuchttürme mit fester Besatzung. Diese Leuchtfeuer bildeten eine ununterbrochene Kette an unserer langgestreckten Küste. Wenn die Sonne unterging und sich die Dämmerung über das Land und das Meer senkte waren es Menschen, die alle diese Feuer entzündeten. Eine blinkende Kette von LYA mit Menschen ...### Norwegens gefährliche Küsten. Auf diesen kleinen Holmen und Landvorsprüngen, an die das Meer mit seiner ganzen Wucht brandete, lebten die Leuchtturm-Bediensteten ein einsames Leben.  

Besonders sollten wir der Frauen ...
aber die Frauen und Kinder folgten ihnen einfach weil sie es mussten. ###

 

På små holmer og odder ytterst mot havet lå det i gamle dager fyrstasjoner med fast betjening. De lå som et kjede lange hele vår lange kyst. Når solen gikk ned og skumringen senket seg over land og hav, da var det mennesker som tente alle disse fyrene, Et blink-ende kjede av lya med mennesker på vakt overtok da vaktholdet om Norges værharde kyst. På disse små holmene og oddene hvor havet bröt på i hele sin velde, levde fyrfolkene eitt ensomme liv. Saer-lig burde vi minnes og hedre alle de staute kvinner og husmödre som gjennom tidene har sittet vakt ved fyrlampene. Mennene hadde av forsjellige grunner sökt seg dit, men kvinnene og barna ble med fordi de måtte. Det var nok hardt for de fleste å forlate sitt kjente og kjære miljö med slekt og venner. Da kom det godt med at de fleste kvinner hadde en god omstillingsevne. Dengang hadde også de fleste kvinner en sterk samhörighet og lojalitetskjensle til mannen sin. Å stå sammen i gode og vonde dager var en sterk reali-tet dengang,og etter hvert fant de seg tilrette der ute ved det buldrende havet. De levde seg inn i vaktrytmen og livet bak fyr-lampene. Mange av disse kvinnene ble der livet ut.

 

Jetzt sind die meisten* dieser Feuerstationen schon lange stillgelegt, automatisiert oder umgewandelt in Außenstationen, die mit ein paar ### im Schichtbetrieb betreut werden. Die Frauen sind weggezogen und bald wird auch deren Einsatz auf den Familienstationen vergessen sein.

Deshalb möchte ich ein wenig über drei dieser tüchtigen Frauen erzählen, die ein langes Leben auf Feuerstationen zugebracht haben, und die auch auf Fruholmen lebten. Die erste dieser drei Frauen kam schon als Kind nach Fruholmen. Sie hieß Harriet Hertzberg.

* Ende 2006 sind alle verbliebenen Feuer automatisiert.

Nå er de fleste av disse fyrstasjonene for lengst nedlagt, automatisert eller omgjort til utestasjoner med et par mann Ø vakt, Kvinnene er borte og snart er minne om deres innsats glemt.
Jeg vil derfor fortelle litt om tre av disse staute kvinnene som har hatt et langt liv på fyrstasjoner, og som også har vært på Fruholmen fyr. Den förste av disse kvinnene kom til fruholmen som barn. Hennes navn er:

 

 

Nach oben / Top of page (chapter)   
Harriet Hertzberg

 

Harriet wurde am 25. März 1872 in Bergen geboren. Ihr Vater war Schifferbürger der Stadt Bergen, Severin Michelsen. Ihre Mutter hieß Harriet Spittle und kam aus Coventry, England. Harriet die Jüngere kam zusammen mit ihren Eltern 1878 nach Fruholmen. Sie war da 6 Jahre alt. [Ihr Vater war der zweite Verwalter, der auf Fruholmen Dienst tat.]

ok

Harriet ble födt i Bergen 25. mars 1872. Hennes far var skipperborger av Bergen by, Severin Michelsen. Hennes mor hette Harriet Spittle og var fra Coventry i England. Harriet d.y. kom til Fruholmen sammen med sine foreldre i 1878. Hun var da 6 år.

 

Auf Fruholmen blieb Harriett bis sie 13 war. Von dort zog sie mit ihren Eltern 1885 zur Feuerstation Ytteröen in die Nähe [der Insel] Kinn. Hier blieb sie, bis sie 18 Jahre war. Dann zog sie fort, um als Dienstmädchen zu arbeiten. Die nächsten 15 Jahre war sie in Vest- und Östlandet in Diensten. Nachdem ihr Vater 1905 gestorben war, betrieb sie mit ihrer Schwester Julie ein kleines Geschäft in Florö [,einem Städtchen, das nicht weit entfernt von Kinn liegt].

Nun griff das Schicksal ein, um sie zurück in die Welt der Leuchtfeuer zu bringen. 1916 [44 Jahre alt] heiratete sie den Feuer-Verwalter Peder Harboe Hertzberg vom Ytterholmen Feuer bei Gåsvær in Helgeland. Hier führte sie den Haushalt für ihren Mann und die fünf mutterlosen Kinder, die aus seiner ersten Ehe stammten. Auch sie ereilte das Schicksal, eins ihrer Kinder an das Meer zu verlieren; einen 13-jährigen Jungen, der nie gefunden wurde.

ok

#119# På Fruholmen ble hun til hun var 13 år. Fra Fruholmen kom hun så i 1885 til Ytteröen fyr utenfor Kinn sammen med foreldrene sine. Her ble Harriet til hun var 18 år. Da reiste hun ut i tjeneste. I de neste 15 årene var hun i tjeneste både på vest- og östlandet. Men etter at hennes far döde i 1905, drev hun en liten forretning i Florö sammen med sin söster Julie.

Men så grep skjebnen inn, og hun kom igjen inn i Fyrvesenet. I 1916 ble hun gift med fyrvokter Peder Harboe Hertzberg på Ytterholmen fyr ved Gåsvær i Helgeland. Her tok hun over stellet for mann og de 5 morlöse barna som Hertzberg hadde fra sitt förste ekteskap. De fikk også den store sorg å miste ett av barna som havet tok. Det var en 13 års gutt og han ble aldri funnet igjen.

 

1918 zog die ganze Familie nach ### Böröyholmen [Hitra]

 

I 1918 flyttet hele familien til Böröyholmen fyr ved Hestvika. Dette var en trivelig og god fyrstasjon og Harriet syntes hun fikk det godt her. Mens de var på Böröyholmen fyr ble barna voksne og reiste ut. Minstejenta ble sykepleierske i Trondheim. Det ble nå mer stille og ensomt for de to som var igjen. I 1928 sökte Hertzberg seg til Skjeljanger fyr for å komme nærmere Bergen. Men dette var en husstandsfyr, så her måtte Harriet være med å dele vaktene med sin mann. I tre år gikk de vakt sammen her, til Hertzberg gikk av med pensjon i 1931. De kjöpte seg da et lite hus på Breistun i Åsane. Her döde Hertzberg i 1955, 90 år gammel.

Skjeljanger (1)
1853. Inactive since 1961. Light tower attached to a 2-1/2 story keeper's house. The house is a private residence.

Nach dem Tod ihres Mannes verkaufte H

 

Etter mannens död solgte Harriet huset og flyttet til sin söster Julie som bodde alene i Laksevåg. Harriet var da 83 år gammel. I 27 år av sitt liv hadde Harriet vært på fyrstasjoner. Hun hadde hatt sin barndom og ungdom på utsatte fyrstasjoner. Hun hadde personlig mött de store fyrdirektörene Diriks, Rye og Holst. Likeså overingeniörene Östensö og Rode. Særlig var det alle minnene fra Fruholmen som myldret frem i brev og samtaler. Hun husket navnene på alle som bodde på Ingöy og Finnes i 1880 årene. Hvordan de gikk kledt, og hvordan de levde dengang. Hun kjente også #120# fyrforvalter E. Johnsen og hans kone og barn. Likeså assistent Larsen som da bodde på Toften ved Finnes og drev handel og fiskekjöp. Takket være fyrdrengen som var snill og tok barna med, ble de kjent over alt på Ingöy. Hun kunne ikke få fullrost Jörgen Borgersen som var med på å gi dem så gode og rike barndoms minner.

 

 

 

C,F.Rode som skrev boken om "Fyr-og Merkevesenet i Norge" var svært interessert i å samle gamle minner, og han bad Harriet om å skrive om sine erindringer fra fyrlivet. Hun skrev da en hel del om sine opplevelser og intrykk fra fyrene hun hadde vært på. Det gikk som fortsettelsesfortelling i bladet "Signal".

I 1930 ble hun bedt om å skrive et stykke til statstjenestemannsforbundet julehefte Juleheftet ble det ikke noe av, men artikkelen kom i "Statstjeneste-mannens " nr. 24. Senere fikk hun etter henvisning fra Fyrdirektören, anmodning fra NRK, om å fortelle om dagliglivet på våre fyrstasjoner. Det gjorde hun også, og den gikk ut over Bergen radio den 23. 02. 1932. Overingeniör Rode sendte henne et begeistret takkebrev etter radiokåseriet. Jeg skal her gjengi et lite klipp fra kåseriet som viser noe av Harriet Hertzbergs lynne:
 

 

 

 

„Ensomheten er da også det de fleste lider mest under i Fyrvesenet. Jeg tror, kvinnene mer enn mennene. Har man et jevnt og godt humör kommer det vel med her. En liten hage å stelle med hjelper utrolig. Det skal ikke alltid så meget til. Litt jord med noen blomster hist og her i fjellrevnene liver straks opp. Man lærer å bli nöysom, som blomstene selv, og man lærer å bli glad i dem. Personlig har jeg hatt stor glede av mine små blomsterbed, de har hjulpet meg over så mang en ensom stund."

 

 

 

Den 27. september 1964 la Harriet ned sin vandringsstav 92 1/2 år gammel. Men vi som kjente henne, sitter igjen med minne om et vidunderlig godt menneske.

[Harriet Hertzberg, datter av forvalter Michelsen.]

 

 

Nach oben / Top of page (chapter)  
Anne Petrine Silaadal

 

::: Anne war Nummer 2 in einer Schar von 12 Geschwistern. Hornemann ??ist wer?? bewegungseingeschränt. ... gebar einen Sohn. 

 

#121# Den neste jeg vil fortelle om, er en av Norges mest trofaste tjenestepiker. Hun hette Anne Petrine Silaadal og er födt i Grön-fjelldal den 24. oktober 1864. Hennes foreldre var Ole Kristian Eliassen Silaadal og hustru Hanna Mathea födt Olsen. Anne var nummer 2 i en söskenflokk på 12. Etter å ha tjent noen år i hjembygden, kom hun i 1889 i Hornemans tjeneste. Hos Horneman fikk Anne selvstendig ansvar og ble respektert som et likeverdig medlem av familien. Fru Horneman hadde en ryggskade som gjorde at hun var bevegelseshemmet. Derfor satte hun veldig pris på å få en så flink og selvstendig tjenestejente. Disse to ble som gode venninner og arbeidet godt sammen i alle år. Anne lovet å bli hos fru Horneman og hjelpe henne så hun kunne få oppfylt sitt önske om å få et barn. Om det skulle lykkes, så var hun avhengig av hjelp hele tiden. Og den 3o. august 189o födte fru Horneman en gutt. Fruen ammet gutten og Anne stelte ham. Anne hadde jo stor erfaring i barnestell fra sin store sösken-flokk. Så dette var arbeid hun var godt vant med.

 

Als sich Horneman 1892 um die Leitung der Leuchtturmstation Fruholmen bewarb, bestand eine Absprache, dass Anne mitziehen würde. 

 

Da Horneman i 1892 sökte seg opp til Fruholmen fyr, var det en avtale at Anne skulle være med. Hun var frisk og sterk og tok seg av alt forfallende arbeid uten å bli bedt. Den eneste måten å få melk til Fruholmen dengang, var å holde geiter. De kjöpte derfor to geiter som ble kalt Molla og Frigga. Anne som var vokset opp på gård, hadde godt håndlag med dyr og hun ble svært glad i de to geitene. Hun tok seg alltid tid til å kose litt med dem når hun fooret eller melket dem, og de ble alltid tydelig glade når de så Anne kom.

 

Der Papagei Lorita ruiniert die Küche.

 

Papegöyen Lorita som hörte til Hornemans husstand, hadde sitt bur i stuen. Anne syntes ofte synd på Lorita som måtte sitte nesten uvirksom i buret sitt bestandig. Iblant tok Anne buret ut på kjökkenet og slapp Lorita ut så hun fikk röre på seg. Men det fikk Anne oftest liten takk for. Lorita var slem til å gjöre ugagn i kjökkenet. En gang Anne måtte til fjöset for å foore geitene, hadde hun latt #122# beatrisen stå på svakt bluss for å få varmt vann. (Beatrise var et kokeapparat for parafin med to veker.) Da Anne etter en stund kom tilbake var kjökkenet fylt med sot og röyk. På gulvet kröp papegöyen omkring og skrek, "stakkars Lorita". Den hadde antagelig blitt arg på Anne fordi hun gikk og skrudd opp vekene med nebbet. Lorita var slett ikke dum. Anne stakkar, fikk et veldig strev med å få kjökkenet rent for den fete soten. Hun måtte få reserveassistenten til å hjelpe seg å vaske kjökkenet. Siden fikk aldri Lorita passe beatrisen mer. Men Anne bar ikke nag til Lorita for dette, men stelte godt med henne som för.

 

Annes siebenter Sinn. Rettet Horneman aus dem Wasser.

 

Foruten alle sine andre gode sider, så hadde også Anne det man kaller vardöger, altså en vennligsinnet varslende ånd som ful-gte henne gjennom livet. Anne kunne si fra på forhånd når fremmede ville komme. Ånden som fulgte henne varslet også hvis noen i hen-nes nærmeste krets var i fare. En gang hun satt i kjökkenet hos assistenten og pratet, för hun plutselig opp og ut og la på sprang mot sjöen det forteste hun vant. Assistenten og kona sprang etter for å se hva det var som fikk henne til å reagere så sterkt. Da de kom ned til landingen fikk de se at hun alt holdt på å dra Horne-man på land. Han hadde glidd og falt i sjöen og klarte ikke å kom-me seg opp uten hjelp. Da var det godt å ha Annes vardöger som ga beskjed. Fra assistentens kjökken kunne man ikke se til landingen som lå på andre siden av holmen. Anne ville ikke at noen skulle snakke om disse ekstra evner hun hadde, og de andre på stasjonen var lojale mot henne og lot henne i fred. Först etter at hun var död ble det fortalt videre.

 

Grönfjelldal bei Dunderland in Rana

 

Da Anne hadde vært på Fruholmen i 12 år, reiste hun en tur sydover for å besöke sine foreldre og sösken i Grönfjelldal. Det var en tur han lenge hadde gledet seg til. Også foreldre og sösken var glade for å se den gjæve jenta igjen etter så mange år. Det skulle så gå 10 år til för Anne fikk se sin elskede Grönfjelldal igjen.

 

Verdienstmedallie und Reise nach Trondhjem und Kristiana.

 

#123# I 1914 fikk Anne Kongene fortjenestemedalje i sölv for lang og tro tjeneste hos Horneman, Hun hadde da vært hos dem i 25 år, hvorav 22 år på Fruholmen. I den anledning reiste Anne en tur til Kristi-ania for å takke Kong Haakon for medaljen. I Trondhjem (byen hette så dengang), ble Anne tatt hånd om av Hornemans slektninger paa beste måte. Hun fikk også en tur ut til Munkholmen med båten "Pluto", åt kort fra turen er stemplet 25. mai 1914, Fra Trondhjem gikk turen til Kristiania. Her tok også Hornemans slektninger vel imot Anne og viste henne rundt i hovedstaden. Hun hadde aldri vært så langt sydover för. Det var jubileumsutstilling i byen da som hun fikk se. Hun besökte også fornöyelsesavdelingen "Tanagra". Så hennes eneste tur til Kristiania ble en minnerik opplevelse.

 

 

 

På turen nordover igjen var Anne innom og hilste på sin kjære familie i Grönfjelldal og på Silaadal. Etter besöket der, gikk turen nordover til Finnmark igjen, og på Fruholmen var hun alltid velkommen tilbake til alle sine gjöremål. Sikkert savnet også. Men tiden står ikke stille og Horneman som etter hvert var blitt gammel og tykk, syntes at tjenesten på Fruholmen nå ble for strevsom og han sökte seg sydover. I 1919 fikk de beskjed om at de kunne flytte til Sjeljanger fyr nord for Bergen. Anne ble ikke glad for denne nyheten. Hun likte seg på Fruholmen og hadde kommet godt ut av det med natur-kreftene gjennom alle år. Men hun lovet fru Horneman å bli med dem til den nye fyrstasjonen. Anne gråt da hun pakket kisten og kofferten sin. Her hadde hun hatt det trivelig og godt, og 27 av sine beste år hadde hun lagt igjen her. Hun var 28 år da hun kom til Fruholmen og 55 år da hun reiste. Anne syntes det var umåtelig trist da hun stod på dekket og så Fruholmen forsvinne for siste gang.

 

 

 

Sjeljanger var en husstandsfyr så her måtte Anne være med og gå vakt. Horneman hadde vakt fra fyret tentes om kvelden og til kl, 2 om natten. Da vekket han Anne, og så passet hun fyrlampen
til solen stod opp og ga henne avlösning. Fru Horneman var blitt alvorlig syk og döde bare tre år etter at de kom til Sjeljanger fyr. #124# Men för hun döde, bad hun Anne om å bli hos Horneman til en av dem döde. Det lovet Anne henne.

 

 

 

Da Horneman gikk av med pensjon i 1923, kjöpte han villa Dagalid i Vikebygd og Anne ble med ham dit. Her stelte hun da for Robert August Horneman til han döde 18. april 1936, 83 år gammel.
I 47 år hadde Anne tjent trofast i Hornemans hus. Etter hans död, kjöpte Anne huset og ble boende der. Alle de fine tingene Horneman hadde ble solgt på auksjon og sperdt rundt om.

 

 

 

 

Etter at Anne ble alene og ikke lenger hadde omsorg for noen, fölte hun seg svært ensom. I 1938 og -39 gikk Anne i stadig tanker om å selge huset og reise ut til Jacob Horneman som var farmer på Gelapagos. Han var som en sönn for henne. Hun hadde jo stelt han fra han ble födt. Men så kom krigen i 1940 og satte en stopp for planene. Hösten 1943 solgte Anne villa Dagalid, men holdt av noen rom for seg selv for livstid. For å böte litt på ensomheten fikk hun seg en hund som hun kalte "Prins". Den hadde hun til like för jul i 1953 da döde den. Det ble en trist jul for Anne. Nå satt hun ensom igjen, 89 år gammel. Men hun klarte seg uten hjelp helt frem til 8. mars 1956, Da falt hun på stuegulvet og. brakk lårhalsen. Anne döde på Haugesund sykehus 18. juli 1956. En av Norges mest trofaste tjenestepiker var ikke mer. Etter hennes eget önske ble hun kremert og urnen ble sendt til hennes hjembygd og satt ned på Nevernes kirkegård. Ringen var sluttet. Anne var kommet tilbake til hjembygdens jord.

 

 

 

000
[Jacob H. Horneman, Sönn av fyrvokter Horneman]
[Hilda Silaadal, Söster a Anne og Ole Sylaadal]

 

 

Bild fehlt

 

Fruholmen gamle Fyrstasjon - Tegnet av Alfred Johnsen som julegave til Anne Silaadal 1895.   

 

Nach oben / Top of page (chapter)  
Lina Paulsen

 

Die dritte Frau auf Fruholmen, von der ich gerne etwas erzählen würde, ist Lina Paulsen. Sie wurde in [der Gemeinde] Hamaröy am 29. Dezember 1890 geboren und auf den Namen Oline Akselsen getauft. Gerufen wurde sie aber stets Lina. Ihre Mutter starb während ihrer Geburt und so lernte sie frühzeitig was Arbeit und #125# Pflichten bedeuten. Lina war klein von Wuchs, aber quicklebendig und aktiv. Sie war heiter, freundlich und umsorgend, aber sie hatte auch ihre festen Überzeugungen und konnte in ihren Antworten sehr direkt sein. Nach der Volksschule besuchte sie die Haushautsschule und lernte nähen, so dass sie alle Voraussetzungen für die Führung eines Haushalts besaß.

Ihr Vater war ein Freund des alten Feuerwärters Jakob Larsen auf Stangholmen (Leuchtturm von Tranöy). Da die Frau von Larson 1912 starb, brauchte er eine Hilfe zum Betrieb des Leuchtturms und zur Führung des Haushalts. Zu diesen Zwecken wurde Lina nach Tranöy geschickt. Sie war da 22 Jahre alt.

[Für Nicht-Norweger: Tranöy und Hamaröy liegen östlich des Vestfjords, die allen bekannten Lofoten mit Svolvaer liegen genau gegenüber, westlich des Vestfjords.]

 

Den tredje av kvinnene på Fruholmen jeg gjerne vil fortelle litt om, er Lina Paulsen, Hun ble födt på Hamaröy 29, desember 1890 og döpt for Oline Akselsen, Men hun ble bare kalt for Lina. Hennes mor döde da hun ble födt, og hun fikk derfor tidlig lære hva arbeid og #125# plikter var. Lina var lita av vekst, men kvikk og aktiv. Hun var morsom, snill og omsorgsfull, men hadde sine meningers mot og kunne være skarp i replikken. Etter at folkeskolen var slutt, fikk hun ta husmorskole og et sykurs, så hun ble velutdannet til husmoryrket. Hennes far var en venn av gamle fyrvokter Jakob Larsen på Tranö fyr på Stangholmen, (Nå Tranöy fyr,) Da kona til Larsen döde i 1912, måtte han ha hjelp til å passe fyret og til å stelle i huset. Lina ble da sendt ut til Tranö fyr som husholderske og vaktavlöser. Hun var da 22 år gammel.

 

Das Leuchtfeuer Tranöy wurde zu dieser Zeit als kleines Hausstandsfeuer betrieben, das Mann und Frau gemeinsam betreuten. [Es ist vom Festland leicht zu erreichen.] Dafür erhielten sie nur 1200 Kronen Jahreslohn. Es gab keine Pension von der man leben konnte, so dass es nur ein Job war, so lange man gesund blieb. Lina hatte geglaubt, dass es nur eine Anstellung für eine kürzere Zeit sei, aber es wurden viele lange Jahre mit SURE und kalten Nachtwachten für die junge Frau dort draußen in Tranöy.

Der Leuchtturm hatte einen Blinkapparat für zwei kurze Blinks alle sechs Sekunden. Bei starkem Frost mit Trägheit und RIMING im Uhrwerk, musste der Wachhabende mit einer Uhr in der Hand neben dem Linsenapparat sitzen und Stunde um Stunde dafür sorgen, dass das Uhrwerk rund lief. Bei starkem Schneetreiben musste man ständig auf die Gallerie laufen und die Scheiben vom Schnee befreien. [Kann sich heute keiner mehr vorstellen.] In der dunklen und kalten Jahreszeit waren das lange und schwere Wachen.

Lina wurde manchmal so müde, dass sie sich KVALM fühlte. Aber sie hielt es für eine Ehrensache, nicht aufzugeben. Wenn die Lotsen auf den Schiffen auf dem Weg von und nach Narvik oder die Offiziere der Hurtigrute durch den Frostnebel zu dem vertrauten Feuer von Tranöy starrten wussten sie nicht, dass ein blaugefrorenes Mädchen hinter den Scheiben saß und den Blinkrythmus des Leuchtturms aufrecht erhielt.

Leuchtfeuer Tranöy

Tranö fyr var dengang et lite husstandsfyr hvor mann og kona passet fyret sammen. For dette hadde de bare omlag 120o kroner i året. Det ble ikke pensjon til å leve av, så det var bare å stå på så lenge helsa holdt. Lina hadde tenkt at det bare skulle bli for en kort stund, men det skulle bli mange og lange år med sure og kalde nattevakter for den unge jenta der ute på Tranö fyr. Fyret hadde lynblinkapparat med 2 hurtige lynblink hvert 6-te sekund. Når det ble sterk frost med treghet og riming i urverket, måtte den som hadde vakt sitte i lykten med klokken i hånden og hjelpe linseverket å gå rundt, time etter time. Satte det så inn med snökov, var det stadig å springe ut i blåsten på galleriet og koste snöen av lykte-rutene. I den mörke og kalde årstiden ble det lange og tunge vakter. Lina ble iblant så trött at hun fölte seg kvalm. Men hun syntes det var en æressak å ikke gi opp. Når båtene på vei til og fra Narvik, eller hurtigrutenes offiserer og loser stirret gjennom froströyken og innover mot de vennlige lysblinkene fra Tranö fyr, da visste de ikke at det satt en liten blåfrossen jente bak lykterutene og hjalp linsene å gå rundt.

 

Tagsüber musste Lina Essen kochen und das Haus versorgen, so dass in den schlimmsten Wintertagen wenig Zeit zum Schlafen blieb. Manchmal wurde der alte Feuerwärter krank und konnte seinen Teil der Wache nicht gehen. Lina musste in solchen Fällen bis zum Morgen Wache gehen um dann an Land zu fahren und eine Freundin zu bitten so lange auszuhelfen, bis der Feuerwärter wieder auf die Beine kam. Sie empfand es als ihre Plicht, alles so gut es ging am Laufen zu halten. Der Monatslohn betrug 20 Kronen, was zu der damaligen Zeit als guter Lohn angesehen wurde. Über die Arbeitszeiten und -belastungen sprach man damals nicht.

Wenn Lina im Jahr 240 Kronen Lohn bekam, blieben für den Feuerwärter 960 Kronen, wovon sowohl Eassen als auch das Heizmaterial für beide und für das ganze Jahr bezahlt werden mussten. UHYRE  

 

Om dagen måtte Lina opp og lage mat og stelle i huset, så det kunne ofte bli lite sövn i den verste mörketia. Av og til ble den gamle fyrvokteren syk så han ikke klarte å stå opp og ta vakta #126# ei, Da måtte Lina bli på vakt til det lysnet og så fare på land for å få tak i en venninne til å hjelpe seg med vaktene til fyrvokteren ble frisk igjen. Hun satte sin ære i å få alt til å fungere så godt som mulig. Unna var 2o kroner måneden, og det var regnet for en god lönn dengang. Arbeidsbyrden var det ingen som snakket om. Når Lina hadde 24o kroner i året i lönn, så hadde fyrvokteren bare 96o kroner igjen av sin lönn, og det skulle strekke til både mat og brennsel for dem begge året ut. Det var uhyre trange tider dengang.

 

Aber das Leben auf Tranöy bestand nicht nur aus Wachen und Arbeit. Es gab auch viele angenehme Tage und Nächte. Wenn der Vestfjord spiegelglatt da lag und die Mitternachtssonne ihre Goldstrahlen über die Lofotwand [im Westen von Tranöy, im Norden liegen die Berge von Hinnöya] warf und die Möven ### mit ihren weißen Flügeln durch die kristallblaue Luft flogen, die Eiderenten? RUGET in der Nähe der Gebäude, dann war es ein Vergnügen im Freien zu sitzen und zu stricken oder zu ###. ... und sich nach dem Liebsten zu sehnen, der draußen auf dem Meer war.

Jakob Larsen war ein alter Segelskipper. Er war ein HYGGELIG Mann, LYST und Humor. Er war über viele Meere gesegelt, hatte viele Häfen gesehen und war ein guter Erzähler. Durch seine Erzählungen aus seinem langen Seemannsleben erfuhr Lina viel über das Leben zur See und anderen Ländern. Er war wie ein alter, liebenswürdiger Großvater für sie.

Lina beherrschte das Boot bestens, das ihnen dazu diente, beim Landhandel einzukaufen oder den täglichen Bedarf an Fisch zu fangen.###

Eines sommers kam der Direktor des ### Holst unangemeldet nach Tranöy.

... wurde damals als besondere Ehre empfunden.

Aushilfe beim alten Jakob Larson, Leuchtfeuer

Die guten Tage auf Tranöy

Men livet på Tranö fyr var ikke bare vakter og arbeid. Det var også mange trivelige dager og netter. Når Vestfjorden lå stav- stille og midnattsolen kastet sin gullglana over Lofotveggen i nord og måker gynget avsted på hvite vinger höyt oppe i den krystalblå luften, og ærfuglene lå stille og ruget rundt fyrbygningene, da var det koselig å sitte ute med strikketöy eller håndsöm. Uler Lina kunne bare sitte å se drömmende ut over dette veldige rike av land og hav og lengte etter kjæresten som var ute til sjös. Mens han stod til rors på det åpne hav, satt hun vakt ved fyrlampen.

Ta, slik kann livet arte seg for noen, Fyrvokter Jakob Larsen var gammel seilskuteskipper. Han var en hyggelig mann med lyst og godt humör. Han hadde seilt på mange hav og havner og var en god forteller. Gjennom hans fortellinger fra sitt lange sjömannsliv, ble Lina kjent med hav og havner mange steder i verden. Han var som en gammel koselig bestefar for Lina. Lina var god i båt, Det å ro til handelsmann eller å dra ut og trekke kokefisk. var en naturlig ting for henne. Det satte farge på tilværelsen og gjorde at hun trivdes. Det ble også hun som brukte malerkosten på de höyeste og vanskeligste stedene for å spare den gamle som ble svimmel. En sommer kom fyrdirektör Holst uventet til Tranö fyr. Lina holdt da på å male höyt oppe på fyrbygningen. Av praktiske grunner hadde hun lått en gammel bukse av fyrvokteren til slikt malerarbeid,
127
Holst spurte da fyrvokteren hva det var for en kar han hadde til å male for seg. Litt beklemt måtte fyrvokteren bekjenne at det var Lina, husholdersken. Holst bad henne da komme ned så han fikk hilse på, henne. Han takket og roste henne fordi hun var snill og hjalp den gamle fyrvokteren med å holde stasjonen i god orden. Det å få roe av selveste "direktören" föltes som en stor ære dengang.
 

 

 

Ruder bei Unwetter

En gang det hadde vært langvarig uvær,hadde de ikke fått hentet ny forsyning av parafin. Lina var da engstelig for at den de hadde skulle ta slutt. Sn morgen mens fyrvokteren sov, stilnet vinden litt av, Da Lina hadde slukket fyret, satte hun ut båten og rodde de tre kilometrene til dampskipsanløpsstedet for å hente para-fin. Hun fikk noen karer til å hjelpe seg med å få to fat i båten og så la hun i veg mot fyret, (2 fat ca,36o liter). Da fyrvokteren våknet og så at jenta og båten var borte, ble han både sint og redd, for han skjönte hva hun hadde tatt ut for. En stund senere så han båten legge ut fra land. Det så mest ut som jenta satt i havet og rodde. Vinden hadde igjen frisknet på og han stod i stadig angst for å miste både jenta og den sökklasta båten. Men sakte og sikkert slet hun seg utover mot fyret, .Etterhvert gikk sinnet av den gamle vokteren og hans hjerte og sinn fyltes med beundring og takknemlighet mot den trofaste hjelpersken han hadde.

 

Der Feuerwärter Larsen war inzwischen etwa 80 Jahre alt geworden und so hinfällig, dass er 1917 aufhören musste und folglich auch kein Bedarf mehr an Linas Mithilfe bestand. Sie heirate im selben Jahr Halfdan Ingemann Paulsen, mit dem sie die 5 Jahre, die sie auf Tranöy arbeitete, verlobt war. 1919 kam Lina zurück ins Leuchtfeuer-Behörde (fyrvesenet) ###, zusammen mit ihrem Mann und den beiden Kindern, die sie in der Zwischenzeit bekommen hatten.

 

 

Heirat. Mit Mann und 2 Kindern nach Fruholmen.

Fyrvokter Larsen var etter hvert blitt omkring 8o år og så skröpelig at han måtte slutte i 1917 og da var det helles ikke bruk for Lina mer. Hun giftet seg samme år med Halfdan Ingemann Paulsen, som hun hadde vært forlovet med i de 5 årene hun var på fyret. I 1919 kom Lina igjen i Fyrvesenet. Da sammen med mannen sin og de to barna de hadde fått. De kom da til Fruholmen fyr. På Fruholmen var det "försteordens" fyr, så her slapp kvinnene å gå vakt. Men Lina hadde såmenn nok å gjöre med to små barn. Det minste barnet bare to måneder gammelt. Lina syntes til å begynne med at det var ensomt og trist på Fruholmen. På Tranö fyr hadde hun hatt hjemmet sitt #128# like i nærheten av fyret. Der hadde hun stadig kontakt med sin sl-ekt og venner. Nå var hun kommet helt nord i havsbotten med bare to fremmede familier å ha kontakt med vinters tid. Men som den akt-ive jenta hun var, fant hun seg fort til rette. Lina fikk også to barn til på Fruholmen, så hun hadde alltid nok å gjöre.

1919 Fruholmen

 

Krankenhaus.

Im Winter 1931: die 9-jährige Aase ertrinkt im Meer.

Da barna ble så gamle at de måtte begynne på skolen, fikk Lena nye problemer å stri med. Barna måtte inkvarteres hos familier på Ingöy mens de gikk på skolen og dette skapte mange vansker. Betal ing, utrustning og bekymring for hvordan barna hadde det. Ingen telefon eller annen forbindelse enn båten på godværsdager som det var få av i vintertiden. Lang mörketid og kolossalt med uværsdager var nesten til å ta knekken på en så aktiv jente som Lina. Ha de hadde vært på Fruholmen i omlag 10 år, fikk Lina en lungesykdom og et langvarig opphold på Talvik sykehjem. Det var en straffedom for henne å ligge så lenge i ro. Men håndarbeid hjalp utrolig. Det var så mange ting hun kunne strikke til barna. Viljen til å bli frisk igjen var også sterk, så hun overvant sykdommen og fikk komme til bake til mannen og barna på Fruholmen. Men bare to år senere ble hun på nytt rammet av en stor ulykke. Den 21, desember 1931 ble vesle Åse på 9 år tatt av havet og aldri funnet igjen. Dette var det hardeste slag Lina hadde opplevet. Hvordan det föles for en mor å miste en av sine små på denne måten, kan ikke beskrives, Hun gikk siden i stadig redsel for å miste flere på samme måten. Det ble en fæl vinter å komme gjennom. Den gamle sykdommen truet med å blusse opp igjen, og doktoren rådet henne til å komme bort fra Fruholmen og få hendelsen på avstand. Likeså var det nödvendig for henne å komme til et bedre klima. Men det tok tid å få flytte.

 

varnes_altErst 1933 konnte die Familie in den Süden ziehen: der neue Arbeitsplatz war das Feuer von Varnes an der Einfahrt in den Fedafjord und Flekkefjord [im äußersten Süden von Norwegen]. Sie sah mit Wehmut zurück auf Fruholmen, denn die Abreise bedeutete, dass die kleine Aase für immer verlassen werden musste. Es war, als bliebe ein Teil von ihr selbst zurück. Mehr als die 14 Lebensjahre, die sie hier oben auf diesem Eiland verbracht hatte.

Die Feuerstation Varnes war kein besonders angenehmer Arbeitsplatz. Die Gebäude lagen auf einer 27 Meter hohen Felskuppe. Vom Anleger bis dorthin waren es 103 Treppenstufen. Das Feuer lag zwar auf dem Festland, war aber schwer zu erreichen und der Weg zur nächsten Siedlung war weit. Die Gebäude waren alt, von 1836.

Das Haus war weiß angestrichen und das Leuchtfeuer war an der Stirnwand angesetzt. Es war ein Haushaltsfeuer, also musste Lina wieder mitarbeiten. Da sie die Leuchtfeuer-Wachen gewohnt war, fand sie schnell den Rythmus. Der Doktor hatte ihr geraten, früh zu Bett zu gehen und besser früh aufzustehen.

Man organisierte die Wachen so, dass der Mann von der Dämmerung bis nachts um Zwei den Dienst versah. [Nur so zur Erinnerung: In Fruholmen gibt es keine Dämmerung im Winter, da ist immer Nacht.] Dann weckte er Linna, hatte den Kaffee für sie fertig, wünschte ihr “Gute Wache” und kroch in das warme Bett.

Lina RUSLET zu den ... Lamellen, Hebeln und dem Uhrwerk, das das Leuchtfeuer durch die Nacht drehte. Es war ein kompliziertes Feuer, das sorgfältig betreut werden musste. Es bestand aus 100 sich bewegenden Lamellen, die vier verdunkelnde und vier blinkende Sektoren bildeten. Hier saß Lina nun Nacht um Nacht, Monat um Monat, Jahr um Jahr für einen Lohn von ein paar Hundert Kronen im Jahr.

[Die nebenstehenden Aufnahmen hat der Übersetzer 2008 im Internet unter http://
www.museumsnett.no/
naturmuseum/
fyr/vest/fyr/
varnes.html
gefunden.]

ok

Först i 1933 fikk de flytte sydover til Varnes fyr ved innseilingen til Fedafjorden og Flekkefjord. Det var med sorg Lina så Fruholmen forsvinne, Hun fölte det slik at lille Åse ikke fikk bli med dem, men måtte bli igjen på Fruholmen for alltid. Det föltes som noe av henne selv lå igjen der. Ikke bare de 14 årene av livet hennes ble igjen på holmen.

 

#129# Varnes fyr vår ikke neoe vakkert sted. Fyrbygningene lå på eh berghylle 27 meter over havet. Det var 103 trappetrin opp fra land-ingsplassen. Det var landfast, men avsides og langt til folk. Bygningene var gamle, fra 1836. Hvitmalte med fyrlykta i husveggen. Det var en husstandsfyr så her maatte Lina igjen gå vakt. Men vant som hun var med fyrlivet, kom hun snart inn i vaktrytmen igjen. Doktoren hadde råd henne til å legge seg tidlig om kvelden og heller stå tidlig opp. De ordnet det slik at mannen tok vakt fra tenning til 2 om natten, :3a vekket han Linn og hadde kaffe klar til henne og, etter aa ha önsket henne "god vakt" kröp han opp i den varme senga. '3å ruslet Lina inn til fyrlampen og alle lameller, klipper og urverk som arbeidet seg gjennom natten i fyret. Det var en komplisert fyr som »natte passes nöye. Den hadde 4 okkulterende sektorer og 4 klippsektorer med omkring loo lameller i bevegelse. Her satt da Lina natt etter natt, måned etter måned og år etter år for en lönn på et par hundre.kr, i året.

 

Die Monotonie wurde nur durch die Kriegsjahre unterbrochen. Aber diese waren schlimmer als die Wachen. Die Deutschen besetzten die Feuerstation und verursachten viele Schwierigkeiten. Es gab nicht genügend Platz und nicht genügend zu essen ...###

Die Geschichte mit der Milchkuh.

Bare avbrutt av krigsårene. Men disse var verre enn vaktene. Tyskerne okuperte fyret og skapte vansker for dem. De hadde ingen plass å flytte hen. Det ble lite mat, men Lina hadde skaffet seg en ku så de hadde melk. Da det var gått en tid, begynte tyskerne aa melke kua så Lina fikk ingen melk. Når hun klaget til dem, bare lo de av henne. Hun ble da så forarget at hun reiste den lange veien til Kristiansand og forlangte å få snakke med den tyske kommandanten. Hun fikk foretrede, og forklarte om de vansker okupasjonen hadde påfört dem, og at soldatene stjal melka fra den eneste kua hun hadde. Hun syntes dette var skammelig, og hun bad ham få det stoppet. Kommandanten syntes kanskje det var artig med den vesle forargede kona som var så modig at hun våget seg helt inn i ulvehiet for å forsvare melkeskvetten sin. Han beklaget det inntrufne og lovet å rette på forholdet. Lina var knapt kommet hjem för det kom tyske offiserer med nye soldater og tok med seg de andre. De nye rörte ingen ting. De hadde fått sin instruks.

 

Volle 13 Jahre schleppten sich Lina und ihr Mann ... auf dieser alten schwerfälligen?? Station. ...### Erst 1946 kam die Versetzung nach Stangholmen, außerhalb von Risör. [Varnes wurde 1950 stillgelegt.] Das war eine nette kleines Feuer, das ebenfalls als Haushaltsstation betrieben wurde, d.h. Lina musste weiter die Hälfte der Wachen übernehmen. Das tat sie bis 1954. Da wurde das Feuer automatisiert. Sie musste keine Nachtwachen mehr sitzen#. Sie hatte bis dahin rund 7200 lange Nächte im Dienst für die Seeleute verbracht. ###  

 

#130# I hele 13 år slet Lina og mannen hennes seg gjennom tilvær-elsen på denne gamle tungvinte stasjonen. Her ble barna voksne og reise ut fra hjemmet. Först i 1946 fikk de flytte til Stangholmen fyr utenfor Risör. Dette var en liten god fyrstasjon, men det var en husstandsfyr så Lina fortsatte å gå vakt helt frem til 1954. Da ble fyret automatisert og det var ikke nödvendig å sitte vakt lenger. Men da hadde Lina hatt omkring 72oo lange nattevakter i tjenesten for de sjöfarende. Dette i tillegg til sine daglige gjö-remål som husmor. Jo, kvinnene har sannelig vært med på å ta sin törn. Bare synd at det blir så lite verdsatt.

 

Sie wohnten bis zur Pensionierung weiter ### auf der Station, bis Paulson 1959 pensioniert wurde. Lina hielt die letzten Jahre auf Stangholmen zwei Schafe und 30 Hühner. ... ins eigenes Haus ... unternahm sie mehrere lange Reisen. Eine dieser Reisen führte sie bis Seattle in den USA, wo ihre jüngste Tochter wohnte.

Pensionierung 1959

De ble fortsatt boende på fyret til Paulsen gikk av med pensjon i 1959. Lina hadde den siste tiden på Stangholmen 2 sauer og 30 höns å stelle med. Fra Stangholmen flyttet de til sitt eget hus de hadde kjöpt seg på Hellvik i Bunnefjorden. Etter at Lina sluttet i Fyrvesenet og fikk rådighet over sin tid, foretok hun flere lange reiser. En av reisene gikk helt til Seattle i U.S.A, hvor hennes yngste datter var bosatt.

 

1960 kam sie auch nach Fruholmen. Sie wollte den Ort besuchen, den sie als das Grab der kleinen Aase ansah: an die Stelle, an der ein Kreuz und Aases Name in den Fels gehauen war, legte sie einen Strauß Blumen, setzte sich daneben und weinte??. Vielleicht hatte sie noch immer die Hoffnung, die kleine Aase wiederzusehen. Eine Mutter vergißt nie ihre Kleinen.

1960 Besuch auf Fruholmen

I 1960 besökte hun også Fruholmen for å se til det hun vel regnet som lille Åses grav. Ved det kors og Äses navn som er hugget inn i fjellet, la hun en bukett blomster og så satt hun der en stund og gråt. Kansje håpet hun en gang å få möte lille Åse igjen. En mor glemmer aldri sine små.

 

Als Lina in Erik Byes Radioprogramm “Wir gehen an Bord” zu Gast war, erhielt sie das kleine Hündchen “Sing-Ling” zum Geschenk. Es ### für ihre alten Tage. Lina starb im Krankenhaus von Moss am 12. April 1969 und ruht nun auf dem Friedhof von Nesodden.

... ### ...

 

Da Lina var med i et av Erik Bye's radioprogram "Vi går ombord", ga han henne den vesle hunden "Sing-Ling". Den var til stor glede og tröst for henne på hennes gamle dager. Lina døde på Moss sykehus 12. april 1969 og hviler nå på Nesodden kirkegård.

Ja, Lina. Du er oss til minne, om alt godt som i verden er. Fra barndommens tid så fager og helt ut i ivets kveld, du kjærlig var alle dager og alltid du ofret deg selv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

aus “http://no.wikipedia.org/wiki/Opphavsrett” (9. des 2007)

 

Vernetidsbestemmelsene har møtt kritikk fordi de konsekvent harmoniseres oppad - aldri nedad - i lengde, noe som gavner rettighetshaverinteresser, ikke allmennheten. Det hevdes også at det ikke fører til skaping av nye åndsverk at vernetiden utvides til gunst for avdøde opphavspersoner. Dessuten kan rettighetsklarering av åndsverk når opphavsmannen er avdød være vanskelig og tidkrevende, noe som fører til at kulturarv med liten kommersiell interesse ikke blir tilgjengeliggjort og går i glemsel. Et eksempel på dette er gamle filmer, som er lagret på nitrat-baserte ruller. Disse oppløses over tid, og siden det er kan ofte være såpass vanskelig å klarere alle rettighetene til filmene må man i praksis vente til eneretten går ut før man restaurerer og digitaliserer dem. Innen den tid vil de opprinnelige filmrullene være ubrukelige.[13]

 

 

 

 

 

 

Zum vorherigen Kapitel / Previous chapter 

Nach oben / Top of page (chapter)

weiter zum nächsten Kapitel / Next chapter

15.01.2009

(Last upload)

sss